Frida April

For dere som ikke vet det, så døde den ene katten min i går, den "lille gule", Elvis. <3

Jeg er helt ferdig, dette går så utrolig inn på mej. Elvis var så utrolig spesiel for mej, og på de 4 korte månedene som han levde kom jeg han nærmere enn jeg er med både Rosita og StorePus. Allerede da han ble født og jeg holdt han for aller første gang tenkte jeg at jeg ville beholde han selv. Etterhvert som han ble eldre skjønte jeg at han fikk personligheten til Rosita, og jeg fikk et bånd til han veldig tidlig. Jeg sier ikke at jeg var mer glad i han, men jeg merka at jeg var nærmere han, - at han var nærmere mej, enn de to andre kattene mine er.

For dere som kjenner mej godt, og er mej nærmest vet om forholdet mitt til Elvis, jeg tror jeg kan si ganske sikkert, at jeg hadde takla ting veldig anderledes om det var StorePus eller Rosita som gikk bort i går. Jeg hadde selvfølgelig vært helt knust, men jeg tror ikke at jeg hadde sitti med den følelsen som jeg har inni mej akkurat nå. En annen ting er at jeg syntes det er så leit at han var så ung, han hadde jo ikke opplevd stort, stakkars. "Det er jo bare en katt," tenker du kanskje, men for en elsker dyr så høyt som jeg gjør, så går dette virkelig inn på mej.

Det begynte på lørdag, jeg sto opp og det som møtte mej da jeg kom ned tappa var Elvis som lå rett ut, men han sov ikke, han lå rett ut på gulvet og bare så ut i rommet. Så ser mamma at jeg ser han, og sier; "Stakkars Elvis, han har kasta opp 8 ganger i dag!" Mens vi satt og snakka om det kasta han opp to ganger til, helt knall gult, og slimete, med skum i. Så fulgte vi med han resten av dagen, og da jeg rejste ut på kvelden for å kjøpe mat kasta han opp for 20 gangen den dagen! - Da jeg kom hjem på kvelden fant jeg enda flere "dammer", og mamma og pappa hadde tørka flere de ogsåå før de la sej. Jeg årna mej for å legge mej, og så at Elvis lå rett ut, på kjøkkenet. Ingen av kattene ligger på kjøkkenet, jeg ville ikke, men jeg skjønte så utrolig godt at dette ikke var bra. Jeg har et siste bilde av han, og han ser så syk ut stakkars at jeg får vondt inni mej når jeg ser på det. Jeg tenkte at jeg var nødt for å få mej litt søvn og gikk opp for å legge mej, men at jeg skulle stå opp tidlig og sjekke situasjonen og ringe til dyrlege og spørre om råd.

Så langt kom jeg aldri...

Jeg våknet på morgenen på søndagen, kl. 09.15, - av at pappa kommer inn og vekker mej. Enda så i ørska som jeg er da jeg våkner skjønte jeg at det var noe galt, pappa kommer aldri inn til mej på den måten. Jeg rejser mej opp i senga, og han ser på mej og sier; "Hvis du vil se Elvis mens han fortsatt er i live, så må du komme ned, nå!" Jeg kaster mej opp og kler på mej det første jeg finner på gulvet, og løper ned trappa. Der ser jeg Elvis ligge, på et håndkle, helt utmattet, men med øynene åpne. Jeg hører han puste, tungt, ser på magen hans, og det er så vidt jeg ser at den rører på sej. Opp og ned, kjempe sakte, og med 2-3 sekunder mellom hver gang han trekker pusten. Pappa forteller mej at han har vært oppe hele natta og sitti med Elvis, hatt kontakt med flere dyrleger, men at de alle bare ber han om å gi han vann. Pappa sier at han har gitt han vann hvert 15 minutt, og fulgt med på han hele tida, men at han bare blir svakere og svakere. Den lille stunden jeg satt nede før jeg gikk opp og brøt sammen i tårer, så jeg at han ble dårligere og dårligere for hvert minutt som gikk. Jeg skjønte at han ikke kom til å klare det her.

Løper opp og vekker mamma, sånn at hun ogsåå kan få sjansen til å komme ned om hun vil, noe hun selvfølgelig ønsker. Vi flytter Elvis til forran ovnen sånn at han kan ligge og holde sej varm. Jeg kjenner på potene hans, og de er iskalde. Det går mer og mer opp for mej, men jeg vil ikke skjønne det. Vi sitter og følger med på han, og ser at han blir svakere og svakere for hvert minutt som går. Jeg ser inn i munnen hans, og tannkjøttet er helt hvitt. Jeg begynner å gråte der jeg sitter, fordi jeg ser hvor vondt han faktisk har det, hvor mye han prøver å kjempe men at det ikke fungerer.

En halv time etterpå sovner han inn, jeg sitter hos han, lenge. Klapper han og kjenner på han, han er iskald på potene, men varm på kroppen. Tårene mine faller ned i den myke pelsen hans og gjør det vanskelig å klappe han. Jeg bøyer mej ned og hvisker; "Sov godt, Elvis, - jeg kommer aldri til å glemme dej!"


Elvis, 27.08.09 - 27.12.09. <3

Jeg savner dej allerede.
Frida April.